L. Ron Hubbard Biografi: Grunnleggeren av Scientologikirkens religion, livshistorie, videoer, sitater og bilder
L. RON HUBBARD BOOKS

Grunnlegger

«Det første prinsippet i min egen filosofi,» skrev L. Ron Hubbard, «er at visdom er tiltenkt alle som ønsker å strekke seg etter den. Den tjener så vel menigmann som konge, og bør aldri betraktes med ærefrykt.» Til dette la han til at filosofi må kunne anvendes, fordi «lærdom som er innestengt i mugne bøker, er til liten nytte for noen, og derfor verdiløs hvis den ikke kan brukes». Til slutt erklærte han at filosofisk viten bare har verdi hvis den er sann og hvis den virker. Slik fastsatte han rammene for Dianetikk og Scientologi.

Hvordan L. Ron Hubbard endte opp med å grunnlegge disse emnene, er en omfattende historie som i virkeligheten begynte i de første tiårene av det tjuende århundret, da han ble venner med de innfødte svartfotindianerne i og omkring sitt hjem i Helena, Montana. En fremtredende person blant disse menneskene, var en fullt utdannet medisinmann, i lokalmiljøet kjent som gamle Tom. I det som til slutt ble et sjeldent vennskapsbånd, ble den seks år gamle Ron både hedret med statusen som blodsbror, og fikk litt etter litt en forståelse av en svært verdig åndelig arv.

Det som kan betraktes som den neste milepælen, kom i 1923 da L. Ron Hubbard i en alder av tolv år begynte et studium av freudiansk teori sammen med orlogskaptein Joseph C. Thompson – den første marineoffiseren fra De forente stater som faktisk studerte under Freud i Wien. Selv om Hubbard aldri kom til å akseptere psykoanalyse i seg selv, var møtet med den nok en gang avgjørende. For om intet annet, skrev han senere, hadde Freud i det minste kommet med ideen at «noe kunne gjøres med sinnet.»

Det tredje avgjørende steget på denne ferden fant sted i Asia, der Hubbard til slutt tilbrakte nesten to år med reiser og studier. Der ble han en av de få amerikanerne som fikk adgang til de legendariske tibetanske lamaklostrene i Kinas vestlige åser, og studerte faktisk under den siste i en rekke av magikere fra hoffet til Kublai Khan. Men uansett hvor fengslende slike eventyr må ha virket, ville han til slutt innrømme at han verken fant noe som var anvendelig eller forutsigbart med hensyn til menneskesinnet og -ånden.

[inline|iid=173]Da han kom tilbake til De forente stater i 1929, ble L. Ron Hubbard innskrevet ved George Washington-universitetet der han studerte ingeniørvitenskap, matematikk og kjernefysikk – alt dette var fag som han kom til å dra nytte av i senere filosofiske undersøkelser. Faktumet er at L. Ron Hubbard var den første som strengt tok i bruk vestlige vitenskapelige metoder i studiet av åndelige anliggender. Bortsett fra en grunnleggende metodologi gav universitetet ham ingenting. Faktisk, slik han senere innrømmet: «... var det veldig opplagt at jeg hadde å gjøre med og levde i en kultur som visste mindre om sinnet enn den laveste primitive stammen som jeg noen gang hadde vært i kontakt med», og, «når jeg i tillegg visste at folk i Østen ikke var i stand til å nå så dypt og forutsigbart inn i sinnets gåter som jeg hadde blitt ledet til å forvente, så skjønte jeg at jeg ville måtte gjennomføre svært mye forskning.»

Denne forskningen tok det meste av tiden i de neste tjue årene, og tok ham gjennom intet mindre enn tjueen raser og kulturer, inkludert indianerstammer langs Nord-Amerikas nordvestlige Stillehavskyst, filippinske tagaloger og, slik han pleide å spøke, befolkningen i Bronx. For å si det enkelt fokuserte arbeidet hans seg i denne perioden på to grunnleggende spørsmål. Først, og som en videreføring av eksperimenter han hadde gjennomført på universitetet, lette han etter livskraften som man så lenge hadde spekulert over, dvs. kilden til menneskelig bevissthet. Deretter og uløselig knyttet til det første, ønsket han å fastsette fellesnevneren for liv. For bare når den var på plass, resonnerte han, kunne man effektivt avgjøre hva som både var sant og anvendelig med hensyn til den menneskelige tilstand.

[inline|iid=174]

Denne søken nådde sitt første platå i 1938 med «Excalibur», et uutgitt manuskript. I hovedsak fremsatte dette arbeidet at livet var mye mer enn en tilfeldig serie med kjemiske reaksjoner, og at en eller annen definerbar trang ligger til grunn for all menneskelig adferd. Denne trangen, erklærte han, var overlevelse, og den utgjorde den ene, mest gjennomtrengende kraften hos alle mennesker. At mennesket overlever var ikke noen ny idé. At dette var den eneste grunnleggende fellesnevneren for tilværelsen var nytt, og i dette lå veiviseren for all forskningen som skulle følge.